Monthly Archives: February 2013

Å mestre hverdagen.

Jeg har ikke opplevd mye vondt i livet mitt. Faktisk så har jeg ingen idé om hvordan det føles å ha det vondt en gang, ut over å slå kneskålen i et skarpt bord. Dette har ført meg til å dramatisere de små tingene i livet, og tåle omtrent like mye motstand som en marshmellow.

Jeg husker fortsatt da jeg var 6 år, og mor og far planla å male vårt tidligere gråe hus hvitt. Dette er hvor stor forskjellen kom til å bli:

Og det er den eneste forskjellen du kan ta fra den hendelsen. I mitt hode derimot, var forskjellen altoppslukende og katastrofal. Jeg var sikker på at om det huset ble noen nyanser lysere så kom hele livet mitt til å rase sammen, og noen kom definitivt til å dø. Ikke fra selve malingen, men som en konsekvens av at huset nå var en annen farge.

Huset ble malt, og ingen døde. Denne opplevelsen har jeg kommet frem til at er det første jeg husker, som et bevisst og tenkende menneske. Jeg husker ingenting før det, og veldig lite rett etter det, men det at mitt hjem skulle få en annen farge og hvor forferdelig det opplevdes satte åpenbart dype spor i sjelen til lille Hanne.

Senere i livet har dette vært en tendens som har gått igjen. Jeg tror kroppen min bevisst prøver å forberede meg på at jeg en dag vil oppleve at noen nær meg dør, og det er faktisk en mulighet for at jeg kan oppleve ekte kjærlighetssorg (Jeg tror ikke det teller at min store barndomsforelskelse Siggi (Jeg er fra et lite tettsted, alle navn må bytte ut endingen med bokstaven i) heller ville kline med alle jentene i klassen før meg, til og med hun tjukke). Derfor oppleves den mest trivielle detalj som at hele verden er i mot meg.

Her om dagen fikk jeg for eksempel et munnsår.

En annen dag hadde jeg gangsperre (var støl), etter første gang på Body Pump på to år.

Og jeg skal ikke legge skjul på at det var et nederlag ikke å bli nominert på Blog Awards i år. Nå håper jeg bare å bli nominert på den offisielle bloggeprisutdelingen, Oggawar 2012.

I tillegg til alt dette, så har også kroppen min vendt seg mot meg, i form av en nervøs blære. Om det bare foreligger en ørliten sjanse for at noe fælt kan skje, så må jeg tisse. Og å måtte tisse tar virkelig fra meg hele livsgnisten, og gjør at jeg ikke kan føle lykke under noen omstendigheter. Jeg tror at det nærmeste jeg har vært å ville knuse fjeset til en annen person, har vært når noen prøver å snakke til meg når jeg må tisse som verst.

Det har til og med utviklet seg til en ond sirkel, hvor jeg får nervøs blære fordi jeg er nervøs for om jeg kommer til å få nervøs blære. Jeg har derfor den siste tiden brukt mye tid på å lese om mennesker som har det verre enn meg selv, for å sette ting i perspektiv. Dette er mest fordi mennesker på facebook tvinger meg til det.

Men jeg er også opptatt av at syke barn skal få ha et så godt liv som mulig. Derfor var denne saken (postet på dagbladet rundt jul en gang) svært opprørende.

Klovner! Ikke nok med at barna er så syke at de må være på sykehus, men så skal de i tillegg måtte omgås en oversminket og overekspressiv, stum dukke-mann som drar lange remser med polyester ut av munnen?

Nå skal ikke jeg utelukke at selv om jeg personlig plasserer klovner i samme kategori som menn med lange frakker og Old El Paso-taco, at ikke andre faktisk liker dem. Det finnes jo tross alt mennesker som kjøper pinnedyr til å ha som kjæledyr, så alt er mulig. Min forakt for klovner kan ha noe med at jeg, da jeg var liten, så en film hvor en klovn drepte og spiste den hovedpersonen jeg identifiserte meg mest med.

Men aller helst så tror jeg det handler om at de har et jævla skummelt morderfjes.

– Hanne