2016-03-23, Skitur ved Stryken

Tirsdag kveld for én uke siden fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne takke nei til. Bli kjørt til Stryken og gå hjem på ski derfra!

Dagen etter, onsdag 18/3-2016, ble jeg hentet av herr H vi kjørte til Stryken. Han, bikkja og jeg ut av bilen mens kona kjørte tilbake til Oslo. Nå skulle vi ta årets lengste skitur. Mot sola! Herlig!

Men allerede i det første oppoverbakkene ble jeg en smule skeptisk. Det var tungt! Sekken var tyngre enn normalt. Der hadde jeg med klesskift, mye vann, mat og en kortbukse i tilfelle det fristet å gå litt med bare ben. Men sekken var ikke direkte tung.

Likevel fikk jeg raskt en «gummifølelse» i bena, akkurat som om de på en måte var sultne!?

Og føret var merkelig også tungt. Jeg hadde lette ski med godt feste og god gli. Men der vi gikk, var det kjørt opp med scooter uten at det var satt spor. Det var slitsomt å hele tiden måtte balansere skiene på den isete stien.

Men oppover gikk det!

Og så etter cirka 2½ kilometer var det en liten nedoverbakke før en sving før det gikk oppover igjen. Jeg var på vei opp den bakken. Men så hørte jeg et vræl bak meg. Jeg snudde og dro ned igjen. Der lå H og vridde seg i smerter. Han hadde på en eller annen måte klart å trå over samtidig som han falt.

Foran meg var det er par som også snudde da de skjønte at noe var galt. Flaks i uflaks! Dette var et legepar. Jeg tok av skiene til H. Legedama tok av den ene skoen til H. Hun undersøkte foten. Klemte litt, vred litt og banket litt. Resultatet av den gratis konsultasjonen var at intet var brukket og intet var røket. Vi fikk sammen stablet H på bena og han prøvde forsiktig et par skritt bortover. Han mente han ville klare å hinke seg tilbake til Stryken. Så var det bare for ham å ringe kona og spørre om hun kunne være så snill og hente ham og bikkja.

Legeparet fortsatte videre på sin skitur. H sa det var greit hvis jeg ville gå videre alene. Men jeg var ikke så helt trygg på at han virkelig ville klare å karre seg tilbake uten hjelp. Altså fulgte jeg med ham tilbake til Stryken.

Ingen tvil om at H hadde vondt. Han tok litt sne og la det innenfor sokken. Smerten ble litt dempet av det.

Mens vi ventet på kona, kom det et tog nordover. Jeg tror det var omtrent 20 skiløpere som gikk av der og fortsatte inn i Marka.

Og jeg? Når kona kom, kunne jeg jo ta den turen alene.

En ting var at jeg var usikker på veien. Men stort sett var det jo bare å gå mot sola.

Men så var det det at jeg allerede var sliten. Etter bare litt over halve mila var var det mer fristende å bli kjørt hjem.

Akkurat det irriterer meg litt. Årets siste skitur. Et perfekt vær. Og jeg rett og slett gadd ikke. Orket ikke. Våget ikke.

Vel hjemme rakk jeg å handle litt til Påsken før butikkene stengte. Så var det å sette seg på balkongen i sola med en iPod. Og der ble jeg sittende, med bar overkropp og gode greier.

Og det var slutten på den skisesongen.

Da det dagen etter regnet på Romsås, var det nesten så jeg angret. Men etter at jeg kjente på bena hvor slitne de fortsatt var, innså jeg kanskje handlet klokt.

Selvsagt trist at årets lengste tur ble til årets korteste. Og all sympati med H som måtte ligge med benet høyt de neste dagene. Men alt i alt var det bra at det ikke gikk verre.

Så får vi heller prøve å ta denne turen neste år, kanskje på en litt tidligere dato.

PS1: Selv syntes jeg bikka sløste med kreftene på vei oppover.

  • Inn og ut av skogen.
  • Opp og ned.
  • Snuse på alt.
  • Løpe hit og dit og overalt.

Men med tanke på hvor kort turen ble, var ikke det så dumt likevel.

PS2: Flere bilder fra turen, med posisjoner.

PS3: Turen sporet i SportsTracker.


Takk du: rhj-info