Category Archives: Ukategorisert

Josteins romkamerat Dimitri.

For en stund siden fortalte Jostein meg en historie som fikk meg til å le så mye at jeg et øyeblikk trodde jeg var blitt inkontinent. Og i stedet for at jeg gjenforteller hans opplevelse, ba jeg han om å skrive den ned selv. Her er:

Da jeg var 20 år flyttet jeg hjemmefra til en større by for å studere. Siden jeg ikke kjente noen der måtte jeg ta sjansen og flytte inn i et kollektiv med fremmede. Jeg så på dette som et riktig steg i retning å «bli voksen» . Verden lå for mine føtter, og det startet bra. Den første som flyttet inn var Tord, en likesinnet fyr som gikk på samme studie som meg. Tord var morsom og snill, og er fortsatt en av mine beste kompiser. Ett kupp, tenkte jeg.

De første månedene var det bare meg og Tord, selv om leiligheten bestod av tre soverom. Vi hadde det supert; lagde fester, studiegrupper, middager, altmulig. Så fikk vi en dag vite at det snart kom til å flytte inn en person til. En utlending fra en annen kultur. Jeg er ikke så glad i å henge ut folk på nettet, så la oss kalle han Dimitri og si at han var fra Russland.

Dimitri fortalte oss at han var i Norge for å selge juice i noe vi senere fant ut var et pyramidespill, men det virket mer som han hadde kommet til Norge for å fortelle alle nordmenn livshistorien sin. Han hadde nok funnet ut at vi nordmenn er veldig gode og høflige lyttere, så når noen prater venter vi til de er ferdige. Historiene startet ofte uskyldige, med at han og noen kompiser eller brødre hadde vært på en fest, men endte som regel med hvordan respektløse idioter ble banket opp.

Disse historiene gikk som regel i en sirkel, hvor de gikk fra slosskamp til slosskamp og hver slosskamp var den samme. Så den eneste måten å avslutte kvelden på var å sakte men sikkert bevege seg mot sin egen soveromsdør.

Mitt møte med Dimitri gav meg også nye perspektiver på forskjellige ting, som for eksempel respekt. Alt jeg visste om respekt frem til da hadde jeg lært på barneskolen, og det dreide seg som for det meste om brune og hvite barn som holdt hender under en regnbue. Dimitri hadde et annet forhold til ordet respekt.

Å ha han med på fest var alltid et sjansespill. På den ene siden kunne vi få cred for å ta med en gjest som var anderledes, men på den andre siden kunne festen ofte ende slik:

Etterhvert fant vi ut at det var ikke alt han sa som kunne tas helt bokstavelig.

Tilslutt fant vi ut at han også hadde kone og barn ett sted på vestlandet.

Repost: Rullestolmannen.

Det var en helt vanlig dag i 2008, jeg var på jobb og ante fred og ingen fare. Så ung og naiv. Jeg jobbet på en klesbutikk for menn, og hadde gjort det i rundt tre år. Over de årene vil jeg si jeg hadde jobbet meg opp et relativt vidt kunnskapsspekter når det gjelder herreklær, og jeg anser god serviceinstilling som en av mine sterkere sider. Dette var før jeg møtte rullestolmannen..

Rullestolmannen kom rullende inn i livet mitt en helt vanlig hverdag. Han kom inn i butikken sammen med en hjelper, som virket noe passiv til jobben hun hadde blitt tildelt. Hun sa at han måtte ha seg en ny t-skjorte, og jeg tenkte at dette skulle bli en enkel oppgave. Rullestolmannen selv var tydelig psykisk utviklingshemmet, så jeg prøvde å engasjere hjelperen i t-skjortejakten. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg ville trodd.

Image icon_smile.gif

Øya, dag 1.

Det blir litt uvanlig blogging her de neste dagene, da jeg blogger fra Øyafestivalen i Oslo! For de som ikke er interessert i det så kommer neste ”vanlige” innlegg senest mandag. EDIT: Jeg er syk, så neste innlegg kommer når jeg er frisk! Takk for tålmodigheten :)

Øyafestivalen for meg startet i det jeg skulle hente festivalbåndet mitt. Jeg hadde fått vite at det kunne hentes på Youngstorget, og siden jeg må sette meg ned og ta igjen pusten av å gå opp de to trappene til leiligheten, bestemte jeg meg for å trene opp kondisjonen ved å ned.  Det tar rundt 40 minutter fra Majorstua til Youngstorget, så da jeg kom ned hadde jeg vondt i både beina, magen og hodet. Og verre ble det.

Autoriteter.

Jeg har et stort problem med autoriteter. Og da mener jeg ikke sånn, ”Fuck the police, I hate my teacher.”. Jeg mener sånn, ”Jeg respekterer autoriteter så mye at jeg i deres nærvær blir redusert til et sosialt inkompetent lite barn”.

Det er noe med mennesker som ikke føler behov for å verken se deg i øynene eller le av de dårlige vitsene dine som bare gjør at jeg ha deres oppmerksomhet og godkjennelse på alt jeg gjør. Legen min er en sånn person. Det er derfor jeg alltid søker opp symptomene mine på Google, og diagnostiserer meg selv.

Å mestre hverdagen.

Jeg har ikke opplevd mye vondt i livet mitt. Faktisk så har jeg ingen idé om hvordan det føles å ha det vondt en gang, ut over å slå kneskålen i et skarpt bord. Dette har ført meg til å dramatisere de små tingene i livet, og tåle omtrent like mye motstand som en marshmellow.

Jeg husker fortsatt da jeg var 6 år, og mor og far planla å male vårt tidligere gråe hus hvitt. Dette er hvor stor forskjellen kom til å bli:

Og det er den eneste forskjellen du kan ta fra den hendelsen. I mitt hode derimot, var forskjellen altoppslukende og katastrofal. Jeg var sikker på at om det huset ble noen nyanser lysere så kom hele livet mitt til å rase sammen, og noen kom definitivt til å dø. Ikke fra selve malingen, men som en konsekvens av at huset nå var en annen farge.

Huset ble malt, og ingen døde. Denne opplevelsen har jeg kommet frem til at er det første jeg husker, som et bevisst og tenkende menneske. Jeg husker ingenting før det, og veldig lite rett etter det, men det at mitt hjem skulle få en annen farge og hvor forferdelig det opplevdes satte åpenbart dype spor i sjelen til lille Hanne.

Senere i livet har dette vært en tendens som har gått igjen. Jeg tror kroppen min bevisst prøver å forberede meg på at jeg en dag vil oppleve at noen nær meg dør, og det er faktisk en mulighet for at jeg kan oppleve ekte kjærlighetssorg (Jeg tror ikke det teller at min store barndomsforelskelse Siggi (Jeg er fra et lite tettsted, alle navn må bytte ut endingen med bokstaven i) heller ville kline med alle jentene i klassen før meg, til og med hun tjukke). Derfor oppleves den mest trivielle detalj som at hele verden er i mot meg.

Her om dagen fikk jeg for eksempel et munnsår.

En annen dag hadde jeg gangsperre (var støl), etter første gang på Body Pump på to år.

Og jeg skal ikke legge skjul på at det var et nederlag ikke å bli nominert på Blog Awards i år. Nå håper jeg bare å bli nominert på den offisielle bloggeprisutdelingen, Oggawar 2012.

I tillegg til alt dette, så har også kroppen min vendt seg mot meg, i form av en nervøs blære. Om det bare foreligger en ørliten sjanse for at noe fælt kan skje, så må jeg tisse. Og å måtte tisse tar virkelig fra meg hele livsgnisten, og gjør at jeg ikke kan føle lykke under noen omstendigheter. Jeg tror at det nærmeste jeg har vært å ville knuse fjeset til en annen person, har vært når noen prøver å snakke til meg når jeg må tisse som verst.

Det har til og med utviklet seg til en ond sirkel, hvor jeg får nervøs blære fordi jeg er nervøs for om jeg kommer til å få nervøs blære. Jeg har derfor den siste tiden brukt mye tid på å lese om mennesker som har det verre enn meg selv, for å sette ting i perspektiv. Dette er mest fordi mennesker på facebook tvinger meg til det.

Men jeg er også opptatt av at syke barn skal få ha et så godt liv som mulig. Derfor var denne saken (postet på dagbladet rundt jul en gang) svært opprørende.

Klovner! Ikke nok med at barna er så syke at de må være på sykehus, men så skal de i tillegg måtte omgås en oversminket og overekspressiv, stum dukke-mann som drar lange remser med polyester ut av munnen?

Nå skal ikke jeg utelukke at selv om jeg personlig plasserer klovner i samme kategori som menn med lange frakker og Old El Paso-taco, at ikke andre faktisk liker dem. Det finnes jo tross alt mennesker som kjøper pinnedyr til å ha som kjæledyr, så alt er mulig. Min forakt for klovner kan ha noe med at jeg, da jeg var liten, så en film hvor en klovn drepte og spiste den hovedpersonen jeg identifiserte meg mest med.

Men aller helst så tror jeg det handler om at de har et jævla skummelt morderfjes.

– Hanne

Image samboer1.jpg

Å være samboer.

Etter at jeg kom hjem fra utveksling bestemte Jostein og jeg at vi var klare for å flytte sammen. Dette var et stort steg, da ingen av oss har bodd sammen med kjærester før, og vi ikke har peiling på hvordan vi skal gjøre det. Ingen av oss kan lage middager som overstiger vanskelighetsgraden av spagetti og kjøttdeig, og vi har ikke kjøpt inn en eneste grønnsak siden vi flyttet hit, så sjansen for at vi begge får alvorlige mangelsykdommer og totalt neglisjerer kroppene våre er i stor grad til stede.

På en annen side så har jeg gjort  mange flere voksen-ting enn jeg pleier i det siste. Her om dagen kjøpte jeg til og med blomster!! Som jeg skulle ha til pynt! La meg illustrere hvor voksen jeg følte meg da:

I tillegg til drastisk modning, så har det å flytte sammen gjort at vi er tvunget til å bli bedre kjent med hverandre. Det syns jeg har gått kjempefint.

Jeg skal nå gjøre alt for at det ikke utvikler seg i denne retningen:

For skal jeg tro alle sitcoms jeg noen gang har sett, så er det helt uunngåelig at jeg vil begynne å se på Jostein som det verste som har skjedd meg, og at mine verdier og hobbyer automatisk vil bli det motsatte av hans.

Hvis det er én ting jeg umiddelbart tenker kan komme mellom oss, så må det være mitt forhold til mat. For mens jeg ser på å spise som en av mine favoritt ting å gjøre, så spiser Jostein utelukkende for å overleve. Jeg mistenker at denne fundamentale forskjellen mellom oss gjør at vi både lever, tenker og vurderer ting helt ulikt.

Jeg vet ikke helt hvor denne esktreme fetisjeringen av mat kommer fra, men jeg vet at det ikke kommer til å forsvinne med det første. Jeg skulle ønske jeg kunne kutte ut kjøtt for miljøet, eller spist sunt for å føle meg bedre, men jeg klarer det ikke. Jeg slutter ikke å spise før noen andre tar maten av bordet.

Det var en dame som la ut dette bildet på facebook her om dagen:

Jeg kunne ikke relatere til det i det hele tatt. Jeg kunne like så godt lest hieroglyfer.

Og en annen ting som kanskje kan bli et problem: Jeg tror min fysiske styrke kom litt som en overraskelse på Jostein. Og da mener jeg en sånn type overraskelse som å få bilde av en penis på snapchat, eller at noen har drept katten din mens du sov.

Jeg har lest at gutter underbevisst velger partner ut i fra faktorer som bryststørrelse, hoftebredde og generelt ting som kan være indikatorer på at vedkommende er i stand til bære frem hans avkom. I så fall tror jeg kanskje at jeg ødela alle sjanser på at han noen gang vil tørre å produsere et barn sammen med meg, i fare for at mine patetiske bicepser ikke vil takle vekten av en baby, og at den vil falle i bakken og dø. Jostein måtte nemlig være vitne til at jeg skulle bære en pose med ved fra butikken og to kvartaler hjem til vår bygård.

Det endte med at jeg mistet den i trappen på vei opp til leiligheten, og jeg vet ikke hvem som var mest skuffet: meg selv, eller Josteins primitive instinkter. Mest sannsynlig meg selv.

PS: Jeg klarer kanskje ikke bære en pakke ved 200 meter, men jeg var faktisk med og bygde åtte Ikea-møbler! Gjorde bare feil 4 ganger og ødela bare én hel møbel.

– Hanne