Tag Archives: ukategorisert

Thumbnail

10 helt EKTE mennesker med helt EKTE superkrefter!

Skulle du ønske du hadde superkrefter?

Disse er så heldige at de har det. Når man ser dette kan det være veldig fristende å teste ut om man klarer det samme. Men, for å være ærlig! Det er et par av disse superkreftene som vi ikk anbefaler deg bare teste om du har! Som for eksempel å få en bowligkule kastet i hode! Tåler du det ikke, slik som alle oss andre, kan det gå skikkelig gæærnt!

Thumbnail

16 HÅPLØSE personer som virkelig IKKE fikk til verdens enkleste jobb!

Alle kan gjøre feil altså, men ærlig talt!

Det er helt naturlig å ha en dårlig dag på jobben, være litt ukonsentrert og gjøre feil. Men noen ganger så skal du være rimelig ute på viddene for å klare å gjøre feil! Og det er det faktisk mange som er….
Her er noen feil som man ikke skulle tro var mulig å gjøre!

1. Merkelig sted å plassere et vindu, eller en mur eller… ja…
Bilderesultat for du hadde en jobb

2. Rar vannmelon
Bilderesultat for du hadde en jobb

3. Nei – dette er ananas! Ikke appelsin. Ærlig talt!
en-jobb

Thumbnail

21 HYSTERISK morsomme kaker laget av veldig BITRE eks-kollegaer!

Bedre kompliment enn disse kakene kan man vel ikke få?

Får du en slik kake når du slutter i jobben din så betyr det at kollegaene dine ikke vil at du skal slutte. Disse kakene er jo faktisk talt det største komplimentet man kan få… pluss en god attest selvfølgelig. Så har du en god kollega som skal bytte jobb, så finner du litt inspirasjon her:

1. Neida, jeg hater dere ikke – men får bedre betalt ett annet sted!
But Why?

2. Takk skal dere faan meg ha!
Left My Job, This Is The Cake They Got Me

3. Jada jada… Går nå!
Coworker Got A Better Job...We Bought Him A Cake On His Last Day

4. Takk!
I Made This Little Farewell Cake For A Couple Of Lovely Co-Workers

BOK!!

Nå er det lenge siden jeg har vært her. Håper dere har fått med meg at jeg ikke har sluttet å tegne, men at jeg de siste to årene har gjort det over hos Aftenposten. Det føles veldig godt å skrive her igjen. Aftenposten er et fint sted å være, men dette føles mer som hjemme. Her kan jeg jo gjøre hva jeg vil. Men det jeg egentlig skal er å kunngjøre noe jeg synes er veldig gøy, og som jeg håper dere er litt glade for også. Nemlig TEGNEHANNEBOKEN!! Jeg har nevnt det tidligere, men jeg har holdt litt tilbake fra å annonsere det ordentlig, da det ikke har føltes ekte før nå. Først nå når alle historiene er valgt ut, forsiden er satt, kontrakten er underskrevet og boken er i trykken – NÅ føler jeg at denne boken faktisk kommer til å finnes. Før det har jeg gått rundt med følelsen av at dette kunne skje hvert øyeblikk: Det siste jeg vil er jo å være helt Trine Grung og annonsere hver eneste lille infall jeg får offentlig. Jeg er sikker på at hun har VG-desken på hurtigtast rett ved siden av drømmedagboken. Men nok om det. Nå […]

Innlegget BOK!! dukket først opp på tegnehanne.

Josteins romkamerat Dimitri.

For en stund siden fortalte Jostein meg en historie som fikk meg til å le så mye at jeg et øyeblikk trodde jeg var blitt inkontinent. Og i stedet for at jeg gjenforteller hans opplevelse, ba jeg han om å skrive den ned selv. Her er:

Da jeg var 20 år flyttet jeg hjemmefra til en større by for å studere. Siden jeg ikke kjente noen der måtte jeg ta sjansen og flytte inn i et kollektiv med fremmede. Jeg så på dette som et riktig steg i retning å «bli voksen» . Verden lå for mine føtter, og det startet bra. Den første som flyttet inn var Tord, en likesinnet fyr som gikk på samme studie som meg. Tord var morsom og snill, og er fortsatt en av mine beste kompiser. Ett kupp, tenkte jeg.

De første månedene var det bare meg og Tord, selv om leiligheten bestod av tre soverom. Vi hadde det supert; lagde fester, studiegrupper, middager, altmulig. Så fikk vi en dag vite at det snart kom til å flytte inn en person til. En utlending fra en annen kultur. Jeg er ikke så glad i å henge ut folk på nettet, så la oss kalle han Dimitri og si at han var fra Russland.

Dimitri fortalte oss at han var i Norge for å selge juice i noe vi senere fant ut var et pyramidespill, men det virket mer som han hadde kommet til Norge for å fortelle alle nordmenn livshistorien sin. Han hadde nok funnet ut at vi nordmenn er veldig gode og høflige lyttere, så når noen prater venter vi til de er ferdige. Historiene startet ofte uskyldige, med at han og noen kompiser eller brødre hadde vært på en fest, men endte som regel med hvordan respektløse idioter ble banket opp.

Disse historiene gikk som regel i en sirkel, hvor de gikk fra slosskamp til slosskamp og hver slosskamp var den samme. Så den eneste måten å avslutte kvelden på var å sakte men sikkert bevege seg mot sin egen soveromsdør.

Mitt møte med Dimitri gav meg også nye perspektiver på forskjellige ting, som for eksempel respekt. Alt jeg visste om respekt frem til da hadde jeg lært på barneskolen, og det dreide seg som for det meste om brune og hvite barn som holdt hender under en regnbue. Dimitri hadde et annet forhold til ordet respekt.

Å ha han med på fest var alltid et sjansespill. På den ene siden kunne vi få cred for å ta med en gjest som var anderledes, men på den andre siden kunne festen ofte ende slik:

Etterhvert fant vi ut at det var ikke alt han sa som kunne tas helt bokstavelig.

Tilslutt fant vi ut at han også hadde kone og barn ett sted på vestlandet.

Repost: Rullestolmannen.

Det var en helt vanlig dag i 2008, jeg var på jobb og ante fred og ingen fare. Så ung og naiv. Jeg jobbet på en klesbutikk for menn, og hadde gjort det i rundt tre år. Over de årene vil jeg si jeg hadde jobbet meg opp et relativt vidt kunnskapsspekter når det gjelder herreklær, og jeg anser god serviceinstilling som en av mine sterkere sider. Dette var før jeg møtte rullestolmannen..

Rullestolmannen kom rullende inn i livet mitt en helt vanlig hverdag. Han kom inn i butikken sammen med en hjelper, som virket noe passiv til jobben hun hadde blitt tildelt. Hun sa at han måtte ha seg en ny t-skjorte, og jeg tenkte at dette skulle bli en enkel oppgave. Rullestolmannen selv var tydelig psykisk utviklingshemmet, så jeg prøvde å engasjere hjelperen i t-skjortejakten. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg ville trodd.